Oslo 03.04.2014: Texten nedanför har som sagt min kund skrivit själv. Jag kan inte låta bli att komma med ett tillägg till den. Kristina blev 60 år häromdagen och fick då ett tal uppläst av sina arbetskollegor som följt hennes utveckling på nära håll. Utveckling......smaka på ordet, fint är det! Så jag limmar in en liten, liten del av den texten, då det gör mig glad och ödmjuk (och igen gör överskriften gällande):
Kristina simpelthen bobler over av lyst og energi, hun ser til tider ut til å ha tatt for mye Møllers tran? Hun er selvsikker og trygg uten at vi skal ta for mye av æren. Jeg tror Marcus kan ta mye av æren.
P.S - Idag väger Kristina 74 kg- så utvecklingen fortsätter!
En kund till mig, som vi kan kalla Kristina har nedanför skrivit några rader. Kristina, gott vuxen dam (nåt som bland annat påverkar förbränningen), 92 kg startade att träna hos mig DÅ. Idag, NU väger Tina 76 kg. Hon lyfter idag 80 kg i marklyft, 173 kg 10 gånger i benpress och ja....läs hennes historia själv! All ros till henne! Hon tränar trots allt bara med mig 2 dagar i veckan!
Yuppi - Jeg kan jeg; tenk det! Hva det er jeg kan? Heng med så skal jeg fortelle deg det.Våren 2012 ble jeg overrumplet og nærmest bondefanget inn i et Elixia medlemskap. Egentlig tvilte jeg på om dette var noe for meg siden jeg hadde slitt med et vondt kne i årevis og all trening ble tilrettelagt eller forsiktig. Ikke noe å bli sprek av med andre ord. Endelig så jeg ut til å være bedre i kneet og kunne kanskje komme meg tilbake til et mer aktivit liv. Trening på Elixa var i mitt hode mer for de allerede spreke og for de unge og vakre; ingen av disse katogoriene hørte jeg til.
Med disse fordommene ble det ikke mange besøkene i de mange treningslokalene som treningskjeden hadde og når lokalene jeg sognet til stod ferdige, slet jeg med å komme meg dit også. Men så skjedde det noe. Et vonde borte og ett nytt meldte seg. Lettere frustrert over en slik "skjebne", skjønte jeg at jeg måtte tenke nytt. Så hvordan finne tilbake til ei god helse? Hadde nok bedratt meg selv til ikke å erkjenne at vekta mi hadde mye å si for vondtene. Det forekom meg ikke bare vanskelig å gå ned i vekt permanent, men komplett umulig. Tror jeg blandet litt begreper som slankekurer og livsstilsendring; det er slik ser jeg på det nå i hvert fall.
Livsstilsendring - betyr noe permanent og varig; en slankekur gir bare nederlag på nederlag for etter på går vekta opp igjen - selvfølgelig. Nå ønsket jeg å prøve noen nye grep for å bedre egen helse og komme ned i vekt. Ansvaret var jo mitt, nå måtte jeg gjøre noe - noe nytt og anderledes. Når de nye treningslokalene stod ferdige dro jeg ofte forbi med hele ryggsekken full av treningstøy klar til bruk - rett fra jobb og hjem. Engstet meg for det nye og for at alle andre var så mye sprekere enn meg rett og slett. Aller bakerst i hodet lå skrekken for å påføre meg selv ny skade om jeg f.eks. skulle ta i for hardt og bli for ivrig. Røpet denne unnamanøveren eller vegringen for en god kollega - som med et lurt smil, hevdet han ville hive meg av t-banen med sekken.
Så med litt humor, falt jeg ut av dette tullet moduset og kom i gang. Forsiktig oppstart; easy xycling timer og pilates. Men ikke lenge etter tok jeg en større utfordring og meldte meg til en ukes boot-camp i Tyrkia. Noe som var betydelig over mitt kondisjonsnivå. For ikke å skade meg selv, grep jeg tak i de to introduksjonene til trening med PT som alle nye medlemmer får. Jentene i resepsjonen kom med råd og virket å ha oversikt over hvem som hadde kapasitet. Mitt krav var at jeg ville ha en som var voksen og visste noe om skader, med fordel også vektreduksjon? Under en xycling time kom en tidligere bekjent og tok sykkelen ved siden av meg. Vi snakket om trening og om dette med å komme i form. Hun røpet da for meg at hun hadde brukt PT-ordningen i lengre tid, var svært fornøyd og hadde til hensikt å fortsette med det. Men det er da vel svært dyrt, kom det fra meg.
I etterkant av timen tenkte jeg som sant er at hun sikkert hadde mye høyere lønn enn meg - og derfor kunne unne seg det. Julen nærmet seg. Som godt voksen får jeg ikke mange gavene og har gjort det til en tradisjon å gi meg selv en gave. Hva skulle det bli i år? Et vidunder av en ny kjøkkenmaskin? Hva jeg fant på; du har gjettet det; jeg kjøpte meg en PT avtale! En investering, ja, men en god en tatt i betraktning det du allerede har lest, ikke sant?
Krav jeg stilte i valget av PT var de jeg nevnte for deg tidligere; kanskje med tillegg av at jeg hevdet at han ville få skylda om jeg pådro meg ny skade? PT'en kom med nye tanker for meg i forhold til vektreduksjon. Jeg måtte trene styrke noe som ville gi meg økt muskelmasse og økt forbrenning. Ok, den var ny for meg; men jeg hadde ikke noe å tape. Erkjennelsen av dette kom langt senere. Mange ganger syntes jeg nok disse timene var harde og tøffe, men jeg syntes allikevel at det var ganske så godt å pushe på. Det ble mye treningsverk en periode framover.
Mange ganger kom det en god del protester for å prøve og slippe unna f.eks. en haug utfall - . Bønner, trusler og forsøk på bestikkelser - PT Marcus lot seg ikke affisere? Forstod visst at dette var et forsøk på å takle strev iblandet humor? Nå klarer han fint å ta igjen med samme mynt. I etterkant av timene har han gitt mye ros, råd og vink bl.a. i forhold til hvilke saltimer jeg burde gå på og hvor mange. Han sjekket at jeg gjorde som vi avtalte, ingen unnasluntring. Jeg merket etter en periode at jeg fikk økt velvære av treningen. Samtidig dukket ingen vondter opp utenom formidabel treningsverk; en kortere periode var det et mareritt å komme seg ned et trapp f.eks. Treningsverket sa meg jo egentlig at jeg jobbet bra, altså en god følelse.
Alle rosen var litt vanskelig å tro på; jeg var mest opptatt av det jeg burde fått til bedre og ikke fikk til ordentlig. Men til sist har jeg tatt til meg noe: Jeg tror jeg kan få til enda mer; gå ned de siste ønskede kiloene, pushe flere kilo i benpress, løfte mer i markløft m.m. Her om dagen fikk jeg prøve en øvelse jeg ikke hadde prøvd på flere måneder og da med store problemer. Her om dagen klarte jeg å henge etter armene, ben hengende fritt over gulvet og dra meg opp mot taket, slippe meg ned og opp igjen. Vet du, jeg fikk det faktisk til ganske bra! Pysa går nå over til å være ei tøff ei - i mitt hode - og det er jo der det sitter!
Kan jeg, kan du! Vi kan mer enn vi tror, jeg er overbevist. Samtidig som jeg er overbevist om at jeg ikke hadde funnet en vei ut av uføret uten en god PT, jeg kan ikke få fullrost min. Mitt råd er å bruke en PT om du har mål du vil nå. Jeg hadde ikke kommet dit jeg nå er uten den hjelp og støtte jeg har hatt i min PT som for øvrig heter Marcus. Jeg kan mer enn jeg trodde; og jeg vet at du kan mer enn du tror. Go for it; blir mitt råd til deg!
Inga kommentarer:
Skicka en kommentar